Sersjant John Kolbjørn Stensnes (”Kalle”) fra Horten landet i fallskjerm på Ormemyr en kald og månelys nyttårsnatt 1944/-45, og ble møtt av syv karer fra slipp-gjengen med faste håndtrykk. Dette var det andre flyslippet der oppe. Stensnes var sammen med løytnant Johan Henrik Irminger (”Karsten”) fra Bergen og sersjant Odd Ørnulf Aas (”Svein”) fra Tønsberg innkalt på kontoret til major Nordli FO IV i London i desember 1944. Her redegjorde Nordli for planene i sin helhet. Ekspedisjonen "Farnborough 7" videre arbeid ble forberedt i C.C Baker Street i London. Under disse forberedelsene frafalt Aas fra ekspedisjonen. Aas skulle imidlertid senere komme til Mofjellstulen som en av deltakerne i ”Chaffinch Blue 2”-ekspedisjonen. Kl. 2200 31. januar 1944 startet B-24 Liberator-flyet fra Storbritannia, for å bringe dem over Nordsjøen til Norge. Turen gikk bra og kl. 0230 gikk det inn over droppsonen på Ormemyr.

Mottagelseskomiteen ble observert og droppet gikk fint. I den ene fallskjermen hang Stensnes, i den andre Irminger, og samtidig dalte 12 fallskjermer med kontainere inneholdende våpen og utstyr ned på myra. Dette var imidlertid bare noe av utstyret, resten var blitt tilbake i Storbritannia. Den ene skjermen åpnet seg ikke, og bunnen på en kontainer ble slått ut i luften slik at riflene ble spredt rundt om i snøen. Irminger hadde tydeligvis fått med seg at det enkelte steder i det okkuperte Europa ventet tyske SS-soldater ved slipp-plassene. Han var derfor meget oppskaket etter landingen, og gikk for sikkerhets skyld utfra at slipp-gjengen på Mofjellstulen var tyske SS. Han la seg derfor straks i forsvarsposisjon med sin maskinpistol. Men gleden var stor hos begge parter over hans ankomst. Straks begynte de å samle inn skjermer og rifler, og dette holdt de opptatt til dagen etter.
Irminger og Stensnes skulle sammen utgjøre ekspedisjon ”Farnborough 7”. ”Farnborough” bestod av i alt 10 ekspedisjoner sendt til ulike distrikter i Sør-Norge. Hovedoppgaven til ”Farnborough 7” var å drive instruksjon i D 17 – for Irminger sitt vedkommende hovedsakelig i O 1704. Det gjaldt nå ikke bare instruksjon i sabotasje mot tyske anlegg, men siden man regnet med at avslutningen på krigen kun var snakk om et tidsspørsmål, ble det også aktuelt å drive instruksjon i antisabotasje og preventive tiltak mot viktige installasjoner. Man var generelt bekymret for at den snart ventelige oppløsningen av Det tredje rike (Nazi-Tyskland), ville medføre dannelse av lokale grupperinger og fraksjoner over hele ”Festung Norwegen”. Det var overveiende sannsynlig at disse i sin desperate iver etter å bevare fotfeste i Norge kunne gå til angrep og utføre sabotasje på norske og tyske installasjoner, for å skape kaos og mest mulig skade fremfor en fredelig overgang til demokratiet. For ”Farnborough 7” var det i første rekke snakk om beskyttelsestiltak for Hauen sekundærstasjon på Borgestad – i dag ved østre enden av Menstadbrua.
Det var likevel instruksjon som kom til å oppta mesteparten av de to Linge-karenes tid i D 17. Sentralledelsen i Milorg (SL) hadde nemlig gitt distriktslederne myndighet til å disponere ekspedisjonen i sitt distrikt på den mest hensiktsmessige måten utfra distriktenes behov. Distriktssjef Arne Qvenild besøkte ”Farnborough 7” på Mofjellstulen 4. januar – 4 dager etter at de landet der oppe. Han bestemte straks i samråd med de to at de skulle gjennomføre omfattende opplæring med utvalgte Milorg-deltakere rundt i D 17s områder. Irminger ble derfor også hovedansvarlig for instruksjonskursene i O 1704 på Hoppefjell i januar/februar -45. John Stensnes ble opptatt med O 1703 Porsgrunn. Stensnes var også sammen med Kjell Staal Eggen – lederen for og hovedplanleggeren bak sprengningen av Svartufsbrua (se neste punkt). Det er liten tvil om at bidragene fra begge disse to Linge-karene var av uvurderlig viktighet for hele D 17s organisasjon, men kanskje aller mest for deltakerne på selve kursene, som nå ble brakt opp på et høyere nivå av militær kunnskap og trening.

Cella på Hoppefjell var ikke blitt oppdaget av tyskerne på høsten 1944, og man klarte å holde leiren i skjul helt til 23. februar 1945. Her oppe lå gruppesjef Aksel Østensen fram til januar blant annet sammen med Tor Holmberg. De fikk i løpet av perioden besøk av løytnant Johan Henrik Irminger (”Karsten”), som var spesialutdannet i Kompani Linge i Skottland og fløyet over fra Storbritannia.

Instruksjonskursene i O 1704 ble etter ordre fra distriktssjef Qvenild avholdt på Hoppefjell, eller ”Skaugum” som leiren nå ble kalt. Årsaken til at man valgte denne cella var at den største hytta var bygget med vinterbruk i tankene. Her fantes også et større lager med poteter, grønnsaker og kjøtt. Det var nemlig blitt skutt i alt seks elger der oppe av de som holdt til på hytta fra før. Alle kursene var av en ukes varighet med praktisk og teoretisk undervisning myntet på gruppe- og troppsbefal i O 1704. Våpenøvelsene og treningen ble nå i første rekke drevet med sikte på den situasjonen som ville oppstå ved en alliert invasjon som man hele tiden hadde hatt stor tro på. Milorg var derfor tildelt spesielle oppgaver for et slikt tilfelle. De sprengningspunktene som derfor var forberedt og sett ut for Valebø-området av O 1704 allerede i ”Operasjonsplanen” til distriktssjef Holmboe fra 13. mars 1943 var som jeg tidligere har vært inne på: 431 – Jernbane Skien-Valebø: Stikkrenne nær Dalekåsa, 432 – Jernbanebru ved Valeseter, 434 – Veien Skien-Valebø: Veisprengning ved Såteseter, 436 – Jernbanebru nær Valebø stasjon, 437 – Veikutting.
Blant de andre viktige objektene som fantes i O 1704 var sprengning av Siljanveien ved Kreppa og av jernbanebroen ved Hoppestad, dersom det skulle komme til en krig i Norge. Ingen av disse ovennevnte aksjonene skulle imidlertid komme til å bli utført.

Det var bare de 11 som holdt til i Hoppefjell-leiren i utgangspunktet, slik at det var liten fare forbundet med å drive så aktiv kursvirksomhet her oppe. Østensen ble nå valgt ut som leirsjef. I alt var det ca. 60 som gjennomgikk de såkalte ”Skaugum”-kursene under ledelse av ”Karsten”. Østensen hjalp til så godt han kunne under kursene, og berømmer Irminger som en drivende og dyktig instruktør. Noen skyteopplæring ble det imidlertid ikke utført under disse kursene, da man nå var meget engstelig for at tyskerne kunne bli tilkalt av smell og brak der oppe.

Irminger har selv skildret kursene på Hoppefjell kortfattet i sitt bilag til ”Operasjonsoversikt for Farnborough 7”. Han skriver at siden distriktet hadde få folk i dekning ble det besluttet at kursene måtte være kortvarige av sikkerhetshensyn. I første omgang skulle bare gruppe- og troppssjefer instrueres. Det ble etter Irmingers erindringer holdt 9 kurs á 1 uke for befal med oppstart tidlig i januar. Teoretisk og praktisk trening ble gitt. Alle deltakerne måtte foreta notater om de teoretiske fagene, for å benytte disse i sin egen instruksjon nedover i gruppene. I forbindelse med rekognosering av Hauen transformatorstasjon ble det tatt ut to grupper til beskyttelse av målet, og disse ble spesialtrent for dette formålet av Irminger.

Irmingers kurs ble imidlertid avbrutt den 23. februar da en tysk patrulje kom over cellas varslestasjon på Røyvannshytta. Her var det fire karer som oppholdt seg, men akkurat da var den ene på Hoppefjell med grønnsaker og de andre to oppe i lia for å hogge ved. Den eneste i hytta var Østen Østensen(broren til Aksel Østensen) som ble overrumplet av tyskerne. To av offiserene gikk inn i hytta for å sjekke, mens den tredje undersøkte uthuset. De kom straks ut igjen, og den ene offiseren som snakket norsk spurte Østen hva de hadde fore her oppe. Østen klarte i først omgang å lure tyskerne med å ljuge på seg at de var tømmerhoggere som hogde ved for Løvenskiold. Og jammen hadde han flaks for det var mulig å høre øksehoggene fra de to andre oppe i lia. Men Aksel Østensen tror at denne episoden var alvorligere enn som så. Det var nemlig tre tyske offiserer og en norsk hirdmann som hadde gått opp til hytta, mens resten av troppen ble stående ute på isen. Lederen skjønte nok mer enn det så ut til heldigvis, for han tenkte nok at dersom han skulle ta med seg Østen fra hytta kunne det ligge folk rundt oppe i lia klare til å skyte tyskerne i ryggen ute på vannet. Han lot derfor klokelig være å foreta seg noe som helst foreløpig. Imidlertid virket lederen noe skeptisk og sa at han ville undersøke med Løvenskiold, og dersom Østen hadde løyet ville de komme tilbake. Østen fikk hivd seg på skiene så fort tyskerne var ute av syne, og tråkket i vei som best han klarte opp den stupbratte lia til cella på Hoppefjell, hvor han visste at alle nå var i fare. Umiddelbart ble det besluttet å rømme cella på Hoppefjell for godt, da meldingen kom fram at det hadde vært tyskere i området. De ble regnet som svært sannsynlig at tyskerne ville komme tilbake dagen etterpå. Da var det bestemt at bare Irminger og Tollef Thorsnes skulle bli igjen for å rydde unna bevismateriale i cella. Irminger skriver objektivt i sin rapport dette om kursets siste dag:

”Under det siste kurs på Hoppefjell 23. februar fikk man melding om at tyske patruljer var i aktivitet nedenfor Hoppefjell. En patrulje overrasket varslingsstasjonen, men disse greide å gi sin forklaring på sin tilstedeværelse som tømmerhuggere. For å undgå sammenstøt med fienden, blev sellen evakuert, og fortrakk. Denne operasjon blev foretatt som en øvelse i spredt orden og skjedde fullt bevepnet. Marsjrute: Østre Hoppefjell – Stulen – Skreihelle – Skien, hvor deltakerne ble dimittert.”

Etter denne hendelsen ble ingen av cellene til O 1704 benyttet for den resterende perioden av krigen.

En av deltakerne på det siste ”Skaugum”-kurset på Hoppefjell Torleif Bommen ”Pål” (etterretningssjef i O 1703) har skildret både leiren og hendelsene med litt mer subjektiv innlevelse slik:

”Hvert kurs varte i 14 dager og hadde 6 aspiranter. 1 mann fra O 1703 Thorleif Bommen. Ikke rare greiene av en hytte: 3x4 m tømmerhytte, full av køyer. Men alt gikk med liv og lyst fra kl. 0500 morgen til kl. 1100 om kvelden. Hele dagen med praktiske øvelser i terrenget, om kvelden teori. Løytnanten (”Karsten”) bodde i en liten hytte for seg selv, som gikk under navn av ”due-slaget”. Det var avholdt ett kurs tidligere.
Etter 12 dager kom en ordonans med melding om at tyskerne var underveis til leiren, og at en vakt var arrestert. 4 mann gikk straks i stilling for å ta imot tyskerne, et brenngun-lag og 2 skarpskyttere. Leiren ble hurtig ryddet og samtlige mann stilte opp med ski på, da det var meget sne. Alle våpen og en god del ammo. ble tatt med og fordelt på mannskapet. Det var 1 bazooka, 1 brenngun, 12 rifler og 4 pistoler. Det ble en slitsom marsj over det vanskeligste terreng, og pakning og våpen tynget sterkt. Marsjen varte uavbrutt fra kl. 1500 til 0900 neste morgen. I alt 18 timer med korte hvil og en matbit i all hast.
Alle våpen ble gravet ned i en tømmervei og gutta dimitterte. Elevene måtte skrive av den teoretiske del av kurset, som skulle brukes ved undervisning i områdene.”

Dette stoffet ble blant annet brukt i Milorg-avisen ”Vær beredt”, som dessverre bare utkom i 2 eksemplarer da Bommen noe senere ble arrestert.

Senere klarte tyskerne å finne cella på Hoppefjell, og svidde den helt ned. I dag står derfor bare restene etter hyttemurene igjen sammen med en ødelagt vedovn. Våpnene ble imidlertid ikke funnet av tyskerne slik at de fortsatt lå Hoppefjell til krigen var slutt, og tidlig om morgenen 7. mai var Østensen oppe i depotet, for å hente våpen til fredsoppgjøret.