Noen av
Vemork-sabotørene. B.v: Hans Storhaug, Fredrik Kayser, Kasper Idland,
Claus Helberg, Birger Strømsheim. F.v: Jens Anton Poulsson, Leif Hans
Tronstad, Joachim Rønneberg. Semesteroppgave
i Luftmakt 15.11.1998
Forord
“Gutter, det dere nå
skal være med på, kommer til å være Norges historie om hundre år. Lykke til!”[1]
Dette var avskjedsordene til professor og major Leif Tronstad da fem mann stod klare på en flyplass i Skottland i januar 1943, for å reise til Norge med bombefly. Da mennene i operasjon “GUNNERSIDE”, ledet av fenrik Joachim Rønneberg, hørte disse ordene hadde de liten eller ingen anelse om hvilken framtid som lå foran dem.
Kampen om tungtvannet har gått inn i historiebøkene som en av de aller mest betydningsfulle sabotasjeaksjoner utført i Europa under den andre verdenskrig. Selveste Winston S Churchill var personlig interessert i å høre hva som ble gjort for å dekorere sabotørenes innsats. Men aksjonene var bare en liten brikke i et stort spill om atombomben. Tungtvannet var nøkkel til Hitlers atombombe, og tungtvannsproduksjonen på Vemork ved Rjukan ble derfor betraktet som det viktigste krigsobjektet i Norge av de allierte.
Den mest
berømte sabotasjeaksjon i Norge under krigen er uten tvil sprengningen av
tungtvannsanlegget på Vemork ved Rjukan.[2]
Men det skjuler seg også endel mystikk og tragedie bak denne operasjonen og de påfølgende. I denne oppgaven ønsker jeg å belyse noen sider ved atomkappløpet under andre verdenskrig.
Innholdsfortegnelse
1.1 Avgrensing og
problemstilling
1.3 Bibliografi og kildenes
syn
2 Tungtvannssabotasjen
27-28.02.1943
2.5 Oppsummering og
konklusjon
3 Senkningen av
Tinnsjøferjen “Hydro” 20.02.1944
3.4 Oppsummering og
konklusjon
4 Tyskernes utvikling mot en
eventuell atombombe
4.1 Hvorfor lyktes ikke i
tyskerne?
4.1.1
Interesse- og ressursmangel
4.1.2
Utviklingen under krigen
4.2 Alliert
forskning/etterretning
4.3 Oppsummering og
konklusjon
6 Kort kronologisk oversikt
over tungtvannsaksjonene
1 Innledning
1.1 Avgrensing og problemstilling
Jeg vil forsøke å belyse følgende spørsmål i forbindelse med tungtvannsaksjonene:
· Hva gjorde operasjon GUNNERSIDE til en vellykket aksjon uten tap av menneskeliv, og hvilke konsekvenser hadde den?
· Var senkingen av Tinnsjøferjen “Hydro” nødvendig?
· Hadde tyskerne klart å utvikle sin atombombe, dersom de fikk det ønskede tungtvannet?
Med utgangspunkt i disse spørsmålene vil jeg prøve å trekke inn ulike aspekter fra tungtvannsepoken, og belyse ulike problemer de allierte, sabotørene og tyskerne stod overfor. I tidsperspektiv vil omhandlingen min i hovedsak strekke seg fra 1942 til 1944.
1.2 Kilder
Da kildematerialet er relativt stort og aksjonen er omtalt i mange generelle verk om 2. verdenskrig, vil jeg derfor hovedsakelig bruke de mest spesifikke kildene.
Berg, John: Soldaten som ikke ville gi seg. Lingekaren
Arne Kjelstrup 1940-45. Metope, 1986.
Brun, Jomar: Brennpunkt Vemork 1940-1945.
Universitetsforlaget Oslo-Bergen-Stavanger - Tromsø, 1985.
Bøhn, Per: Imi. Norsk innsats
i kampen om atomkraften. F Bruns
Bokhandels Forlag, Trondheim, 1946.
Grimnes, Goldschmidt, Njølstad, Rønneberg (red): The Race for Norwegian Heavy Water, 1940-45. Institutt for Forsvarsstudier
Info 4/1995, Oslo.
Haukelid, Knut: Kampen om tungtvannet. Norsk
Kunstforlag, Oslo, 1947.
Helberg, Claus: Hardangervidda under krigen. Den Norske
Turistforenings Årbok, 1947.
Jensen, Larsen,
Tønset: Hydros Hemmelighet.
NRK-dokumentar, Fakta på lørdag kl 2205, 16.10.1993.
Jensen, Ratvik,
Ulstein (red): Kompani Linge. Bind I.
Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1948.
Kurzman, Dan: Blood and Water.
Henry Holt and Company, New York, 1997.
Lunde, Kjell Harald: Sabotøren. Et portrett av mennesket og
krigshelten Fredrik Kayser. Alma Mater Forlag, Bergen, 1997.
Moland, Kraglund: Norge i krig. Bind 6. Hjemmefront. H Aschehoug & Co, Oslo, 1987.
Operation
Instruction No 1. 15th December, 1942. MOST SECRET - GUNNERSIDE. Fra mappen “Krig og fred” (1995)
Poulsson, Jens Anton: Aksjon Vemork. Vinterkrig på Hardangervidda.
Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1982.
Profil: Manglende forståelse for krigens forhold.
Norsk Hydro-artikkel fra Internett, 10.04.98.
Skogen, Olav: Ensom krig mot Gestapo. H Aschehoug &
Co, Oslo, 1992.
Telemarksavisa: Kampen om tungtvannet. 22.02.1993.
1.3 Bibliografi og kildenes syn
Kildene strekker seg over en periode på 50 år, og det gjør at hver enkelt kilde bør ses i lys av hvilket syn man hadde på operasjonene i deres samtid. Likevel skulle mulighetene til å få et ganske bredt spekter av oppfatninger være tilstede, fordi jeg har benyttet både selvbiografier, biografier, indirekte involvertes karakteristikker og faglitteratur i min behandling av emnet. Etter å ha studert kildene ser det ut til at amerikanske kilder har lettere for å se aksjonene i et ganske vidt perspektiv, og se mer på helheten enn de norske. Skal jeg trekke fram en kilde er Blood and Water (1997) et meget godt, omfattende og relativt nytt verk, som tar for seg bakgrunnen for tungtvannet og utviklingen hos amerikanerne, engelskmennene, tyskerne og i Norge under krigen. Noen av kildene er preget av frihetsrusen i 1945, og prøver å overdramatisere aksjonene. Blant annet blir beskrivelsene av det tyske vaktholdet ved senkningen av Tinnsjøferjen i 1944 i Norge i Krig omtalt som blank løgn av involverte.[3]
2 Tungtvannssabotasjen 27-28.02.1943
2.1 Planleggingen i London
38 år gamle major og professor Leif Hans Tronstad dro over til den norske regjeringen i London i september 1941. Her sorterte han under FOs kontor IV som sjef for industrisabotasjen i Norge frem til oktober 1944. Han ble av sine norske vitenskapsvenner i England under krigen betraktet som en begavet militær organisator, og snart vant han alles tillit og beundring.[4] Tronstad hevdet under hele krigen at sabotasjehandlinger mot industrimål som regel var mer effektive og mye mer skånsomme enn alliert flybombing. Dette førte høyst sannsynlig til at mye norsk industri ble hindret fra total ødeleggelse, og mange norske sivile liv ble spart.[5] De allierte myndigheter ivret snart for en bombing av Vemork for å stanse tungtvannsproduksjonen på bakgrunn av opplysninger fra nordmenn på Vemork og britisk etterretning i Tyskland. Tronstad, som mente at dette ikke ville lykkes fordi Vemork lå svært vanskelig tilgjengelig for bombefly langs fjellsiden, og fordi tungtvannsapparaturen var plassert i kjelleren under syv etasjer med betong, foreslo heller en bakkeoperasjon. Sommeren 1942 startet planleggingen av aksjonen. I Norge var det radiooperatør Einar Skinnarland, som gjennom sin sender på Hardangervidda sendte opplysninger blant annet om daglig produksjon av tungtvann, tyskerenes økte interesse og andre nyttige detaljer vedrørende selve fabrikken på Vemork. Tronstad fikk etterhvert sendt over flere produksjonseksperter fra anlegget. Jomar Brun, som i 1934 hadde vært med på å starte tungtvannsanlegget sammen med Tronstad, var en av disse som spilte et farlig dobbeltspill blant tyskerne på Vemork. Han lot som om han seriøst prøvde å hjelpe tyskerne, mens han i virkeligheten smuglet ut tungtvannsprøver til London.[6] I første omgang kulminerte planleggingen med den tragiske glideroperasjonen FRESHMAN 19. november 1942. Da denne mislyktes ville Tronstad sende inn et lite parti fjellvante norske karer, som han selv skulle lede, men man mente at hans liv var for verdifullt i England til å gå med på dette.[7]
2.2 Gode forberedelser
2.2.1 GROUSE
På sensommeren 1942 ble fenrik Jens Anton Poulsson plukket ut til å lede et “Advance party” for operasjon FRESHMAN av oberst Wilson, sjefen for den norske seksjon i SOE (Special Operations Executive).[8] De skulle forberede en landingsplass til to engelske glidere, ta imot styrkene og lede dem mot målet. Oppdraget ble planlagt i samarbeid med sjefen for FRESHMAN. Alle fire i GROUSE unntatt Kjelstrup var fra Rjukan, og hadde inngående kjennskap til terrenget de skulle oppholde seg i. Poulsson hadde en hytte, Svensbu ved Store Saure, som skulle bli benyttet som gruppens hovedkvarter fra midten av desember til februar. 18. oktober 1942 hoppet de ut i fallskjerm over Hardangervidda. Klimasyke preget deler av gruppen de første ukene. Provianten var minimal; en dagsrasjon bestod av 50 g pemikan (reiseproviant for indianere i USA), en neve havregryn, en neve mel, fire kjeks og litt smør, ost, sukker og sjokolade.[9] 09. november fikk Haugland endelig kontakt med England etter mnge forsøk, og de siste forberedelser til FRESHMAN kunne begynne.[10] 19. november kl 2300 hørtes motordur over landingsplassen, Eurekaen[11] ga de rette signalene, men ingen glider landet pga svært tett skydekke og dårlig vær i området. Melding ble sendt fra Home Station dagen etter med det tragiske budskapet om FRESHMANs skjebne. Det ble imidlertid først etter krigen klart at begge gliderne hadde styrtet på tilbaketuren til Skottland, og at alle de 34 British Commandos ble drept eller henrettet. GROUSE ble imidlertid snart bedt om å holde seg i området i påvente av en ny helnorsk operasjon fra Kompani Linge - GUNNERSIDE. GROUSE ble nå omdøpt til SWALLOW (svale) etter razziaen tyskerne satte igang 03. desember etter å ha funnet kart over Vemork i de styrtede gliderne.[12] GROUSE dro vestover på vidda, og kom først tilbake etter 16 dager. Resten av ventetiden frem mot mottak av GUNNERSIDE ble preget av kampen for å overleve, og å holde Home Station informert om utviklingen på Vemork. Helberg trekker fram lederegenskapene til GROUSE-sjefen Poulsson, og hans fremragende evner til å løse selv de minste problemer som en viktig faktor til det gode samholdet i gruppen gjennom den vanskelige tiden.[13]
18. februar 1943 kom første signal om droppingen av GUNNERSIDE, men kontra på denne melding fulgte dagen etter, hvorpå melding 22. februar på nytt bekreftet at gruppen var droppet om natten den 17. - akkurat fire måneder etter GROUSE.
2.2.2 GUNNERSIDE
På Aviemore i Skottland ble 22 år gamle fenrik Joachim Rønneberg spurt om å dra til London i slutten av november 1942, for å møte major Tronstad som hadde et vanskelig oppdrag til ham. Rønneberg ble beskrevet som veldig intelligent og ekstremt tøff.[14] Tronstad redegjorde for oppdraget, hva som hittil hadde skjedd, og de videre planene for aksjon mot Vemork. Rønneberg skulle plukke ut fem menn, som måtte være klare til neste fullmåneperiode i desember. De ble topptrent og fikk prøve seg på identiske modeller av målet i England. Rønneberg fikk i all hast tak i det nødvendige utstyret (bla spesialsydde soveposer), planlagt og trent på angrepet. De måtte også ordne med kart (1:100 000) over den planlagte retrettruten på omkring 600 km (Vemork - Sverige). Hadde det vært mulig å fly i desember skulle angrepet blitt utført på selve julaften, hvor man regnet med minimalt tysk vakthold. Vinteren 1942-43 var veldig hard, og gruppen måtte oppholde seg i en hytte i fem dager, før det var mulig å nærme seg GROUSE. Da gruppene ble samlet 23. februar fikk GUNNERSIDE en meget detaljert etterretningsrapport med kart over målet med bygninger, veier og en tysk vaktbarakke med ca 15 tyskere rett utenfor fabrikken. Det gruppene planla utfra var muligheten for vellykket angrep og best mulig retrett i den rekkefølgen. I utgangspunktet anså man mulighetene til å overleve for 80 %, men etter å ha funnet en usett vei inn mot målet, økte de overlevelseshåpet til 90-95 %.[15]
2.3 Gjennomføringen
2.3.1 Utdrag fra oppdraget
4. Enemy at Vemork - Some Gestapo still
present. Guard of 1 N.C.O and 12 men. Searchlight on the roof of target
building. Machine gun also reported in same position. Both believed to be
directed on pipe-line.[16]
8. GUNNERSIDE force will attack the storage and
producing plant at Vemork with high explosive, so that present stocks and fluid
in the course of production are destroyed.
16. No standing action with the enemy will be
attempted after the charges are initiated. Withdrawal will start at once
towards the agreed rendevouz near GJEITVANN.[17]
2.3.2 Styrken
Aksjonsgruppen, som nå var på ni mann, ble delt i to. Dekningsgruppen, ledet av Haukelid, bestod av Poulsson, Helberg, Kjelstrup og Storhaug. Sprengningsgruppen, ledet av Rønneberg, bestod av Kayser, Idland og Strømsheim. Dette var en vanlig deling av en sabotasjegruppe. De to gjenværende Skinnarland og Haugland skulle fortsette sin telegrafistvirksomhet på fjellet, og rapportere utfallet av aksjonen til London.
2.3.3 Fremmarsjen
Claus Helberg var nede på Rjukan torsdag 25. februar for å få de siste opplysninger. To dager senere tok de seg fram til en hytte i Fjøsbudalen hvor de klargjorde for angrepet og gikk gjennom alle detaljer. Helberg kom direkte til hytten med opplysningene, men ble straks sendt tilbake for å sjekke ut mulige adkomst- og retrettmuligheter i juvet og over elva Måna. Hva gjaldt retretten måtte en avstemning til. Faktisk bestemte man seg for flertalls løsningen - ta seg tilbake samme vei ned i juvet og unngå å skyte seg over broen ved Vemork, selv om begge lederne var for denne mindretalls løsningen.[18] Avmarsjen mot målet startet kl 2000, og etter en lett tur ned fra fjellet, begynte den strabasiøse turen over juvet og opp på jernbanesporet mot Vemork, hvor de var på plass kl 2330. Her ventet de til vaktskiftet var 30 minutter gammelt, før de satte igang. 15 tyskere bevoktet selve anlegget, men nede i Rjukan var det plassert en atskillelig mengde tyskere, så angrepet måtte utføres svært effektivt for å hindre at disse skulle komme til unnsetning.
2.3.4 Aksjonen
Aksjonen ble gjennomført i full britisk uniform for å hindre represalier mot sivilbefolkningen. Kl 0030 ble kjettingen på porten inn til fabrikkområdet klippet over av Haukelid og Kjelstrup. Deretter gikk dekningsgruppen på plass. Rønneberg ledet sprengningsgruppen på vei mot hoveddøren som viste seg å være stengt. Rønneberg og Kayser mistet de to andre, men klarte å krype inn til anlegget langs et kabelinntak. Den ene norske vakten som var i produksjonsrommet ble fullstendig overrumplet, og snart ble sprengladningene på 4,5 kg lagt på tungtvannsapparaturen (18 celler). Halvveis i arbeidet singlet det i en glassrute i rommet. Det var Strømsheim og Idland, som prøvde å finne sin vei inn i fabrikken.[19] De opprinnelige 2 min luntene ble kuttet ned til 30 sek, for at man skulle være sikker på et heldig utfall. Den norske vakten ble jaget oppover i etasjene, og bedt om å holde munnen åpen, for å redde trommehinnene. Straks på utsiden smalt det bak dem.
2.3.5 Retretten
I løpet av 30 min var hele aksjonen over, og gruppen på vei ned i juvet. Oppe på den andre siden, De dro etterhvert nedover mot Rjukan på en parallellvei av hovedveien (som tyskerne brukte) mellom Rjukan og Vemork. Like under toppen av Krossobanen, dro de innover fjellet med ski. Joachim Rønneberg forteller:
Jeg husker at
vi satt på toppen av fjellsiden den morgenen, og så at solen stod opp på den
andre siden med Gaustatoppen svakt opplyst i det røde morgenlyset - det var et
fantastisk syn. Av oss ni var ingen blitt skutt nede i dalen, ikke engang en
pistol hadde blitt ladet. Det var en fantastisk situasjon for den som hadde
ansvaret for å lede operasjonen. Ingen sa noe, jeg tror alle hadde nok med sine
egne tanker.[20]
Det var skareføre innover fjellet, som ikke etterlot noen skispor. På plass i hytta ved Langesjå sov de nesten i 30 timer pga svært dårlig vær. Rønneberg ledet så gruppen på fem mann (Kayser, Idland, Strømsheim, Storhaug) trygt over til Sverige på 14 dager. Poulsson og Helberg dro først til Oslo, via Sverige til England. Haukelid, Kjelstrup, Skinnarland og Haugland ble igjen på vidda for å fortsette motstandsarbeidet.
2.4 Konsekvensene
2.4.1 For tyskerne
Generalene Rediess og von Falkenhorst ankom rasende til Rjukan dagen etter for å inspisere anlegget - offiserer og soldater fra Wehrmacht og sikkerhetspolitiet beveget seg overalt i omgivelsene.[21] Falkenhorst uttalte i den anledning at det var det flotteste kuppet han hadde sett, og kalte sabotørene for “Englische Banditten”.[22] Han omtalte tungtvannet som en “juvel”, og når man var satt til å vokte en slik setter man seg bevæpnet på juvelkisten, skrek han til vaktene. Tyskerne tapte ca 900 kg tungtvann (inklusiv produksjonstap). Tungtvannsproduksjonen stoppet opp en stund, men ikke for 18 måneder som de allierte - og særlig Tronstad - hadde håpet på. Dette skyldtes i første rekke at fortynnet tungtvann fra forsøk i Tyskland ble sendt tilbake og inn i høykonsentreringsanlegget på nytt.[23] 17. april begynte produksjonen med 11,5 kg pr døgn, men snart var den nede i 5,5 kg, før den ble endelig stoppet etter det amerikanske bombeangrepet i november.[24]
Tyskerne forsterket sikkerheten etter aksjonen ved Møsvatndammen og rørgaten til Vemork.
2.4.2 For hjemme-/utefronten
Den positive signaleffekten etter aksjonen må ha vært stor både for hjemmefronten og i London. Det ble bevisst til gangs at det var mulig å gjennomføre en svært vanskelig sabotasjeoperasjon i Norge, et okkupert land, uten direkte tap av menneskeliv. Det må dessuten ha virket oppbyggende på moralen hos illegale motstandsgrupper i området. Haukelid og Kjelstrup fortsatte da også med å organisere norske grupper etter aksjonen. Som en indirekte følge av aksjonen må nevnes at tre Milorg menn fra Rjukan ble arrestert i desember 1942. Blant de tre var lederen av Milorg på Rjukan Olav Skogen. Han jobbet på Rjukan Salpeterfabrikk, og grunnet et forsøk på å advare Einar Skinnarland om tyskernes razzia etter FRESHMAN, ble han arrestert rett før jul i Bergen. Dette førte til en knekk i motstandsarbeidet på Rjukan. Skogen ble sittende på Møllergata 19, fordi tyskerne trengte opplysninger om en mulig forestående tungtvannsaksjon. Etter en innledende grusom torturprøve 11. januar 1943, som ikke ga tyskerne noe, fikk han på nytt gjennomgå for tyskernes maktesløshet etter sabotasjeaksjonen. I kapittelet “Tungtvannstorturen 1 mars 1943” beskriver han opplevelsene fra Victoria Terrasse (Gestapos hovedkvarter i Oslo):
(...) Gestapisten
skrudde treklemmen under kneet hardere til for hvert spørsmål, mens de andre
lakeiene nyttet hver omdreining av skruen til slag med batonger, stokker osv. (...) Torturisten strammet klemmen over den
venstre leggen så hardt til at den vel ikke kunne komme lenger uten at benet
brakk. (...) Jeg så ned mot bena mine. De var nærmest bedøvet av smertene nå,
og så ut som digre pølser. Jeg visste at jeg ikke ville klare å stå eller gå på
dem...[25]
2.4.3 For de sivile på Rjukan
Allerede under razziaen i desember 1942 ble 12 gisler arrestert og sendt til Grini. Flere av disse hadde en finger med i spillet, blant annet som hjelpere til GROUSE, men ingen hadde noen kjennskap til den forestående aksjonen slik at denne kom til skade.
Umiddelbart etter tungtvannsaksjonen ble omlag 100 personer helt uten skyld arrestert av tyskerne. Det ble økt aktivitet på Rjukan ganske snart etter aksjonen. Innover vidda herjet tyskere, NS hird og “stomperuder” (norske SS). Ca 3000 mann var med på razziaen. Mange hytter ble ramponert og brent. Falkenhorst løslot de arresterte, idet han mente det fantes klare bevis for at sprengningen var en militær operasjon, utført av militært personell fra Storbritannia.[26] Det ble ikke tatt nevneverdige represalier mot sivilbefolkningen etter aksjonen, men plakater ble slått opp for å minne om en eventuell neste gang:
“Ukjente personer har i natt (...) Inntreffer lignende sabotasjehandlinger, vil det bli tatt de skarpeste forholdsregler mot sivilbefolkningen”[27]
2.5 Oppsummering og konklusjon
Aksjonen var som tatt ut fra lærebøkene, og senere ble den pensum på en rekke krigsskoler rundt om i verden. I følgebeskrivelsene til dekorasjonene, som ble utdelt sabotørene og planleggerne, står det at angrepet ble utført ”Without danger to the lives of loyal Norwegians and without causing damage which would involve Norway in grave economic loss after the conclusion of the war”.[28] Ingen nordmenn eller tyskere ble skadet eller drept som følge av selve angrepet. Det var en svært listig operasjon som skapte til dels store konsekvenser for tyskerne. En håndfull menn slapp seg ned fra fjellet, forsvant tilbake i tåka, etter å ha utført noe man bare kan kalle en kirurgisk operasjon. Et angrep som traff akkurat på målet, ødela tungtvannsutstyret, hvorpå ingen menneskeliv gikk tapt - verken på norsk, alliert eller tysk side.[29]
Daværende forsvarssjef Torolf Rein sa under tungtvannsjubileumet i 1993 at aksjonen mot Vemork var en av de aller dristigste og mest vellykkede mot tyskerne og deres interesser under hele krigen.[30]
Sett opp imot de teoretiske prinsippene for effektiv krigføring er det kanskje disse fire som peker seg ut: overraskelse, sikkerhet, nøyaktig planlegging/trening og fleksibilitet. Rønneberg hevder at ingen andre sabotasjegrupper i Europa kunne nyte godt av så fantastisk etterretning som GUNNERSIDE.[31] I tillegg peker også den sterke hemmeligholdelsen og den stille aksjonsmåten seg ut.[32] Man gikk rett på målet, unngikk tyskernes styrker, og jobbet effektivt og raskt.
Medvirkende årsaker til at aksjonen ble så vellykket er nok også tyskernes dårlige vakthold, og den lange reaksjonstiden. Ved smellet var det bare en tysk vakt som reagerte. Han var ute å kjente på noen dører og gikk inn igjen. Antakeligvis trodde tyskeren at det var en av minene langs rørgaten ned mot Vemork som hadde sprunget pga trykket fra snøen. Først etter at sabotasjegruppen var på den andre siden av juvet, gikk sirenene på Vemork og tyske tropper kom kjørende. Den tyske hovedteorien gikk ut på at sabotørene hadde kommet til Vemork som sivile, hadde tatt på uniformen for aksjonen, kledd seg i sivilt etterpå, og prøvd å komme seg med ordinære transportmidler til Oslo. Det var her de først begynte å lete etter dem.[33] Rønneberg nevner også at de var ekstremt heldige, men det er nok bare en delforklaring.[34]
3 Senkningen av Tinnsjøferjen “Hydro”
20.02.1944
3.1 Forberedelser
29.01.1944 fikk Skinnarland melding fra Tronstad om å undersøke nærmere vedrørende transport av tungtvannsutstyret til Tyskland. 09. februar rapporterte Knut Haukelid til London at sikreste løsning var å senke ferjen “Hydro” i Tinnsjøen. Han fremhevet både faren for represalier og tap av menneskeliv som problemer ved denne løsningen. Et større problem var imidlertid den korte tidsfristen man hadde til å planlegge operasjonen, og de små midlene/styrkene som var tilgjengelige. Senest noen dager før aksjonen ble London spurt om viktigheten av nok et angrep. Ingeniørene på Rjukan mente at tyskerne ikke hadde det tilgjengelige utstyret i Tyskland, slik at det ikke var fare ved å gi dem det resterende tungtvannet. I London ble det vanskelige dilemmaet diskutert nøye. Men svaret til Haukelid ble at alt måtte gjøre for å stoppe transporten.[35]
3.2 Gjennomføringen
Rundt midnatt 19. februar gikk Haukelid, Knut Lier-Hansen (Milorg) og Rolf Sørlie (Bedriftsorg) ombord i den ubevoktede ferjen. De plasserte 8,4 kg sprengstoff med en vekkeklokke som utløser under dekk. De kjørte straks bort, og ferjen gikk ned i løpet av fem minutter på 440 meters dyp i Tinnnsjøen kl 1045 20.02.1944.[36]
3.3 Konsekvensene
18 mennesker mistet liv - 4 tyskere og 14 sivile nordmenn. 29 ble reddet.
Tyskerne mistet bare 600 kg tungtvann fordi endel av fatene fløt opp til overflaten, og ble senere transportert til Tyskland under streng bevoktning. Det ble ikke tatt noen represalier mot de sivile på Rjukan. Man lette imidlertid intenst etter de involverte, men alle var gått i dekning eller forsvunnet fra Rjukan.[37]
Etter krigen ble det hevdet at fatene som ble sendt med ferjen kun inneholdt ordinært vann fordi tyskerne kjente til aksjonen. Det har også blitt fremsatt en rekke ulike teorier omkring denne aksjonen - det hele er et mysterium som gikk ned med ferjen. Fra norsk side ble det hevdet at aksjonen gikk som planlagt, mens det fra tysk side ble fortalt at man fikk tungtvannet, analyserte det og fant alt i orden. Men 30. mars 1993 klarte to telemarkinger å løfte opp to av fatene fra ferjen, og innholdet ble analysert. Det viste seg å inneholde 2,5 % tungtvann, som man antok. Det er derfor hevet over enhver tvil at det var tungtvann ombord i ferjen.[38]
3.4 Oppsummering og konklusjon
Aksjonen satte en endelig stopper for tyskernes atomeksperimenter med tungtvann. Man fant det umulig å oppnå de ønskede 5 tonn. Etter krigen har det likevel vært diskutert mye vedrørende nødvendigheten av aksjonen.
Ordren fra London var klar, og Haukelid gjorde en utmerket militær jobb med de små midlene han hadde til rådighet. Da det også viste seg å være fat med tungtvann ombord i ferjen er det med på å rettferdiggjøre aksjonen.
Få av de gjenlevende føler idag bitterhet mot det som skjedde, men enkelte har vært plaget med nerver, og stilt spørsmål om hvorfor ikke befolkningen på Rjukan ble varslet. Haukelid hevder at det var utelukket pga alle nazistene i Rjukan og den tyske bataljonen som befant seg der. Hadde tyskerne snappet opp ryktene ville de høyst sannsynlig funnet ladningen i ferjen.
Jeg var alene, fenrik
i den norske hær. Jeg har i ettertid kommet til at det ikke var andre løsninger
enn å sprenge ferjen. Ingen kunne gjort det på noen annen måte. (...) Hadde jeg
hatt en norsk infanteribataljon der så kunne jeg kanskje gjort det på en annen
måte. På den norske filmen var det to store tanker på togene, de kunne vi jo
bare skutt hull i, men disse filmfolka klarer alltid å knote til ett eller
annet gærn’t. (...) Jeg har tenkt mye på alle de sivile som gikk ned, men fikk
ordre om å ikke tenke på det.[39]
Personlig er min mening, utfra hva vi vet idag, at aksjonen ikke var nødvendig, og da særlig sett i sammenheng med den tyske utviklingen på dette tidspunktet. Men den kan også forsvares utfra opplysningene man satt inne med i 1944.
4 Tyskernes utvikling mot en eventuell
atombombe
4.1 Hvorfor lyktes ikke i tyskerne?
4.1.1 Interesse- og ressursmangel
Allerede tidlig i krigen manglet tyskerne en rekke sterkt kvalifiserte vitenskapsmenn fordi de hadde flyktet til de allierte landene. Manglende interesse hos Hitler og rustningsminister Albert Speer førte til at bevilgningene og ressursene som ble satt inn hos tyskerne bare var 1/500 av de amerikanske utgiftene til “Manhatten-prosjektet”. En rekke tyske vitenskapsmenn var også imot utviklingen av en atombombe. Den tyske fysikeren Otto Hahn, oppfinneren av atomfisjonen, erklærte at han ville begå selvmord, dersom arbeidet deres ledet til en bombe.[40] Fysikerne Erich Schuman og Erich Bagge mente i 1941 at man ikke måtte spørre om økte midler til forskningen, fordi de fryktet at Hitler dermed ville sette en frist på 6 måneder til å utvikle bomben. Dette var ikke mulig å overholde, og det kunne føre til “hoderulling”.[41] Den tyske atomprofessoren Werner Heisenberg, som ledet tyskernes atomprogram, ba rustningsminister Speer kun om 100000 mark til prosjektet. Dette fordi han ikke ville skape tidspress før han var sikker på at det var mulig å få til en kjedereaksjon.
Tyskerne fikk som følge av tungtvannsoperasjonene ikke mer enn 2,5 tonn tungtvann. 5 tonn var det tyske forskere satte som krav. Dersom tyskerne hadde fått sine 5 tonn med tungtvann en gang i 1944, kunne trolig tyskerne ha fått igang en selvbrennende uranstabel på forsøksstadiet høsten -44.[42] Dette hadde alt lykkes amerikanerne i desember 1942. Men derfra var veien fortsatt lang til å utvikle en atombombe. Imidlertid er det ganske sikkert at tungtvannssabotasjene til de allierte satte en stopper for tyskernes atomprogram. Den tyske atomfysikeren Kurt Diebner sa etter kapitulasjonen:
(...) det var
faktisk bare to og et halvt tonn tungtvann tilgjengelig, så man vil se at det
var eliminasjonen av tysk tungtvannsproduksjon i Norge, som var hovedfaktoren i
vårt mislykkede forsøk på å utvikle en selvbrennende atomreaktor før krigen
sluttet (...)[43]
4.1.2 Utviklingen under krigen
Tyskerne lå trolig foran de allierte hva atomfysikken angikk i de to første årene av krigen. To fatale episoder inntraff imidlertid i 1942 og snudde lykken for tyskerne, da prosjektene egentlig var kommet like langt på alliert og tysk side.[44] Det første var en fatal feilvurdering av den tyske fysikeren Walther Bothe, som slo fast at grafitt ikke kunne erstatte tungtvannet som moderator i fisjonsprosessen. Dette var direkte feil, amerikanerne brukte nettopp grafitt i sine vellykkede eksperimenter på dette tidspunktet.[45] Den andre episoden inntraff 23. juni 1942. En uranreaktor Heisenberg hadde bygget i Leipzig, tok fyr, ble totalskadet og det tyske forskningsprogrammet ble satt måneder tilbake.[46] Dette ble vendepunktet på atomkappløpet. Etter dette ga tyskerne gradvis opp sitt atombombe eksperiment.
Albert Speer skriver i sine memoarer:
“(...) etter forslag
fra kjernefysikerne gav vi allerede høsten 1942 avkall på utviklingen av
atombomben (...) I stedet ga jeg tillatelse til å uteksperimentere en
energiutviklende uranbrenner [Uran-Maschine], noe marineledelsen var
interessert i for sine ubåter.”[47]
4.2 Alliert forskning/etterretning
Hva visste egentlig de allierte om den tyske atom
forskningen? Svært lite til å begynne med. Men ettersom deres eget prosjekt
skred fram, antok man det som mer enn sannsynlig at tyskerne også nærmet seg en
atombombe, men man visste ikke hvor langt tyskerne var kommet. De allierte
visste ikke om tyskernes avgjørelse om kun å satse på tungtvannet som
moderator. Selv om de hadde funnet ut dette, er det likevel tvilsomt om de
allierte ville forstått at dette ville forsinke den tyske atombombe
progresjonen. For de allierte ble derimot tyskernes beordring av økt
tungtvannsproduksjon hos Norsk Hydro på Vemork et klart bevis på at noe
spesielt var i gjære. Selv om de allierte fikk stadig flere rapporter fra Norge
og Tyskland, og utover i 1943 ble klar over at tyskerne ikke kunne produsere
noen bombe, fikk de også rapporter fra Tyskland som meddelte at atomforskningen
fortsatte som før. Man kunne derfor ikke ta sjansen på at Hitler skulle lykkes
med å produsere en atombombe før de allierte, da man så det som ubetinget
sannsynlig at han ville benytte denne i en eventuell avsluttende kritisk fase
av krigen. Winston Churchill
skrev i sine memoarer:
“We knew what efforts the Germans
were making to procure supplies of heavy water (...) which began to creep into
our secret papers. What if the enemy should get an atomic bomb before we did!”[48]
Derfor ble det sett som tvingende nødvendig å angripe tungtvannsproduksjonen med alle midler uansett om trusselen var ekte eller ikke.[49] Dersom tyskerne hadde bygget et stort fabrikkanlegg i Tyskland til å produsere tungtvann og bomben, hadde dette blitt et hovedmål for alliert bombing.[50]
4.3 Oppsummering og konklusjon
Mange har hevdet at tyskerne ikke under noen omstendighet hadde nok samlede ressurser til å vinne kappløpet om atombomben. Dan Kurzman trekker fram sommeren 1942 med bevisste beslutninger, vitenskapelige bommerter, taktiske overlegninger, manglende kunnskap og uheldige omstendigheter som den endelige avgjørelsen på kappløpet.[51] Enkelte hevder at dersom alt hadde klaffet for Heisenberg og hans forskere i 1942, og at Hitler hadde fattet interesse for våpenet tidsnok, hadde mennesker og materielle ressurser blitt flyttet fra bla rakettprosjektene (V1 og V2) til atomprogrammet.[52] Kanskje kunne det lyktes tyskerne å utvikle en atombombe dersom krigen hadde vart noen måneder lenger i Europa.
“Slik kan
atomkappløpet vurderes fram og tilbake i etterpåklokskapens lys med alle
tenkelige “dersom” og “dersom ikke”. Men den virkeligheten som de allierte
politiske og militære ledere hadde å forholde seg til under krigen, var
annerledes. De måtte handle ut fra den informasjonen de satt inne med da: Det
var en reell mulighet for at tyskerne
kunne skaffe seg atombomben først, og det var tegn som tydet på at de satset
mye på å vinne dette kappløpet. (...) I dette virkelighetsbildet var sabotasjen
mot Vemork av overordentlig stor militær betydning.”[53]
5 Avslutning og oppsummering
Ved å sette de allierte tungtvannsoperasjonene inn i en større krigssammenheng er det et spørsmål som reiser seg: Var virkelig tungtvannet så viktig, og i så fall hvorfor? Ja, jeg tror det. Fordi tyskerne utelukkende satset på tungtvann som moderator i uran fisjonen, ble dette stoffet avgjørende i deres forskning omring atomfysikk. Paradoksalt nok hadde likevel ikke aksjonene den avgjørende betydningen på den tyske utviklingen mot en atombombe, som i virkeligheten var avsluttet allerede høsten 1942. Men derimot satte det trolig en stopper for en tysk energiutviklende uranbrenner. De allierte var dessuten opptatt av at tyskerne kunne fremstilt et våpen, basert på radioaktiv stråling som giftgass.[54] Ulike kilder mener nemlig at tyskerne aldri ville klart å produsere en atombombe.
Men utfra det vi vet idag at tyskerne med de fem tonn tungtvann ikke ville fått til en kjedereaksjon før høsten 1944 (som USA fikk til i 1942), var ikke noen av aksjonene nødvendig. Den faktoren som kunne gjort aksjonene overflødige er den allierte etterretningen. Men da måtte man hatt tilnærmet 100 % opplysninger om tyskernes arbeid og stole på dem, og det var tilnærmet umulig slik situasjonen var under krigen.[55]
Jeg synes at denne oppsummeringen gir uttrykk for min mening:
Tungtvannsaksjonene
var ikke avgjørende i kappløpet om atombomben. Tyskerne skrinla bombeplanene
alt i 1942. Men sabotørene bidro til at tyskerne aldri fikk i gang en
uranreaktor.[56]
Tungtvannsaksjonene kostet totalt ca 120 mennesker livet.
Fra 50 års
jubileumet i 1994. Postkort - spesialstemplet og underskrevet av Knut
Lier-Hansen. Han var en av tre som var med på å sprenge “Hydro” 20.02.1944.
6 Kort kronologisk oversikt
over tungtvannsaksjonene
28.03.1942 Rjukangutten Einar Skinnarland hopper ut over Møsvatn. 11 dager etter at han forlot Norge, for å etablere radioforbindelse med London på Hardangervidda, og underrette om tungtvannsproduksjonen på Vemork. Han blir gjennom to år det faste holdepunktet i aksjonene - “the Constant Einar”.
18.10.1942 - GROUSE (rype) droppes over Hardangervidda, for mottakelse av FRESHMAN. Gruppen, som ledes av fenrik Jens Anton Poulsson, består i tillegg av fenrik og radiotelegrafist Knut Haugland, sersjantene Claus Helberg (NK) og Arne Kjelstrup.
19.11.1942 - FRESHMAN iverksettes. Operasjonen mislykkes totalt - 34 briter mister livet.
17.02.1943 GUNNERSIDE droppes 45 km NV for GROUSE. GUNNERSIDE består av medlemmer fra Kompani Linge, og ledes av fenrik Joachim Rønneberg. De fire andre er fenrik og NK Knut Haukelid, fenrikene Fredrik Kayser og Kasper Idland, sersjantene Birger Strømsheim og Hans Storhaug.
23.02.1943 GUNNERSIDE og GROUSE forenes på vidda.
27.02.1943 Sabotasjeaksjonen mot Vemork iverksettes fra en hytte i Fjøsbudalen kl 2000.
28.02.1943 Sprengladningene på Vemork går av ca kl 0100. Aksjonen er vellykket.
03.03.1943 Sabotasjegruppen deles i to: Rønneberg leder en gruppe på fem på ski over til Sverige. De andre blir igjen på vidda, med unntak av Helberg og Poulsson som drar til Oslo.
16.11.1943 176 Flying Fortress fra 8th US Air Force slipper 455,5 tonn bomber over Vemork og Rjukan uten at norske eller britiske myndigheter er informert. Bombeangrepet er mislykket, ikke én bombe treffer målet og 21 sivile nordmenn mister livet.
30.11.1943 Einar Skinnarland melder til London at
tungtvannsanlegget skal demonteres, og sendes sammen med beholdningen til
Tyskland.
29.01.1944 Knut Haukelid får melding fra London via radio-operatør Einar Skinnarland om å undersøke mer angående en eventuell tungtvannstransport til Tyskland.
10.02.1944 Knut Haukelid får fullmakt fra britiske og norske myndigheter til å sette igang aksjon mot Tinnsjøferjen “Hydro”.
20.02.1944 Eksplosjonen inntreffer kl 1045, og ferjen synker på 5 minutter. Tyskerne mister 600 kg tungtvann. 14 sivile nordmenn og 4 tyskere omkommer.