Elg-Johansen

Han fristet en omflakkende tilværelse, Edvin Johansen fra Ålesund. I mange år bodde han i ei hule i Skiensdistriktet sammen med hunden sin. Han opprettholdt livet ved tjuvjakt. Kjøttet solgte han i byen, og pengene puttet han på Norgesglass.
Den store jeger og fangstmann ble født 27. april 1881 i Frønes kommune i Ålesund. Han fikk navnet Edvin Johansen. Faren var en streng person, som visste å tukte barna. Etterhvert som Edvin vokste opp, ble hatet til faren verre og verre.
Dette merket faren, og snart var han satt helt utenfor familien. Edvin gikk bare noen få år på skolen, men han var en klok ung mann, som til tider kunne finne på mange sprell.
Den urolige mannen fant seg snart strøjobber i Ålesundsområdet, han klarte etterhvert å spare seg opp noen kroner. Med disse oppsparte midlene reiste han hjemmefra. Året var 1905.
Det åpnet seg en helt ny verden ettersom han arbeidet seg lenger og lenger sørover. Han jobbet mye på tilfeldige anlegg. Der lærte han seg sprengningsteknikken og ble etterhvert en erfaren skytterbas. Det hendte også at Edvin ble satt til skogsarbeide, dette likte han særs godt.
Etter hvert kom han til Valebø, ei mindre grend nord for Skien, der fikk han jobb på jernbaneanlegget - på Bratsbergbanen. Han skaffet seg et Krag-Jørgensen gevær og begynte å jakte i de store skogene som lå omkring den vakre bygda. Dette var det delte meninger om, men bygdefolket holdt kjeft, han var vel på godfot med de aller fleste bøndene, ofte var han til stor hjelp rundt på småbrukene. Forholdet til skogeieren, Løvenskiold, var derimot ikke det aller beste. Det hendte titt og ofte at godseierens folk var på utkikk etter eneboeren og kjøtt-tønnene hans.
Edvin forsvant oftere til skogs, han hadde funnet sitt rike i Gardvannsområdene. Her ruslet han ofte med rypesekk, børse og hund. Han kunne bli borte i dagevis, folk i bygda undret seg over denne karen - han ble sett på som en orginal skogens mann, som gikk i skogen så ofte han kunne.
Etter hvert kunne skogsarbeidere se at det røk fra fjellet, Snipen, som ruvet høyt over Gardvann. Edvin og hunden Satan hadde funnet en utmerket hule til å overnatte i.
Dette med huler og fjell, skulle bli et slags varemerke på den underlige fyren fra Ålesund. Han var liten av vekst og kom lett ned i trange fjellskorter, der han fant det trivelig å være. Ofte var hulene til skytteren flott innredet, med ovn, brisk og det hele.
Det ble snart oppdaget at Edvin skjøt elg, og at han solgte kjøttet til anleggsarbeiderne i Valebø. De gav ham navnet Elg-Johansen, et navn som ble kjent langt utenfor Valebøs grenser. Også hos Løvenskiold som hadde sitt sete og gods i Skien. Han ble dårlig likt av godseieren, men dette til tross, så jaktet han på elg. Sommer som vinter, han var ikke nøye med jakttider og slikt. Hans gjeveste hule, og som nesten er umulig å finne, ligger i den bratte lia ved Snipen, rett ved Gardvann. Her hadde han tilhold i flere år.
Det ble viden kjent at Edvin hadde elgkjøtt til salgs. Dette fikk også folk fra Skien rede på, og det kom i gang en livlig handel. Elgskytteren kom med kjøtt, og han fikk både tobakk, dram, skudd og penger til klær og mat for de dyrebare kjøttstykkene. Han slo seg kanskje litt opp på handelen med borgere fra Skien by. Han overnattet til og med på gjestgiveriet i byen. Men det varte ikke lenge før han vendte hjem til hulene og skogslivet ved Gardvann. Han likte seg best der, i lag med børse og hund.
Det fartet mye reisendes folk på bygdene i disse tider, og disse likte Elg-Johansen heller lite. Han mente de stjal og bedro folk. Den kjente Rottenikken, skoggangsmannen, han var mye hos Edvin, de ble gode venner, helt til Rottenikken prøvde å stjele fra Elg-Johansen. Da ble han så sinna at han slapp elghunden Satan på tjuven.
Penger hadde eneboeren nok av. Han tjente bra på kjøttsalget og i tillegg hadde han en liten trygd. Johansen var også en svært sparsommelig kar, han brukte ikke penger på unødige ting.
I de siste årene fikk han en flott hyttetomt av sin aller beste venn, Otmar Berge fra Valebø. Hytta kom til å ligge vakkert til i lia over Mjågetjern. Her hadde orginalen vidt utsyn over store skogområder og han koste seg her fram til tidlig på 1960-tallet.
På sine siste dager på aldershjemmet i Sauherad i Telemark, fortalte Edvin Johansen om sine oppsparte midler som han hadde gjemt unna på Norgesglass. Det var snakk om over åtti tusen kroner...
Pengene blei aldri funnet, flere har leitet i hulene, men det er ikke funnet ei krone. Edvin Johansen endte sine dager på aldershjemmet i nabokommunen, men bygdefolket i Valebø spanderte en flott naturstein til gravstøtte. Hunden hans ble forøvrig gravlagt ved Gardvann, ikke langt unna hans beste hule i mange år. Den dag i dag kan man komme over redskaper etter skoggangsmannen Edvin Johansen. Men pengene på Norgesglass forblir ei gåte.