|
Trandumskogen
Med blod, svette, tårer, sorg, slit og savn. De gav sit
alt for dette, sitt folk, sitt fedreland. Historisk
særoppgave av Eystein Linnerud, ved Eidsvold Gymnas våren 1969. TRANDUMSKOGEN I løpet av
krigen 1940/1945 ble det henrettet nærmere to hundre personer i Trandumskogen
og på Flatnermoen. Henrettelsene på Flatnermoen var de første. De fant sted
så tidlig som den 29. desember 1941. Så fulgte tre år da det stadig var
henrettelser i sjølve Trandumskogen. Siste eksekusjon ble foretatt den 30.
oktober 1944. Ved alle eksekusjonene var det portforbud i Trandumleiren.
Dessuten ble de vanligvis foretatt før arbeidstid slik at nordmennene som
arbeidet i leiren ikke skulle oppdage noe. Men likevel seiv det ut rykter om
det som gikk for seg i Trandumskogen. Ved en av de
første henrettelsene trosset en tysk soldat portforbudet. Ved en tilfeldighet
oppdaget han at det foregikk noe. Han ble nysgjerrig, og uten å bli oppdaget
overvar han henrettelsen. Seinere fortalte han det han hadde sett til en
norsk arbeider. Denne lovte at han ikke skulle si noe om det han hadde fått
greie på, for hvis det kom andre tyskere for øre ville soldaten utvilsomt
blitt skutt. Ei tid seinere
satt arbeideren på med godsruta til Oslo. Sjåføren var en av lederne i Milorg
på stedet. Det var arbeideren klar over, så han fortalte ham hele historia.
Dette skjedde så tidlig som i 1942. Umiddelbart etter frigjøringa rapporterte
milorgmannen det han visste om Trandumskogen til sine overordnede i Milorg.
Dette førte til at det ble satt i gang undersøkelser som avslørte det som
hadde foregått der. Etter at undersøkelsene hadde blitt satt i gang, kom det
stadig opplysninger fra folk som visste ett eller annet om henrettelsene. Tyskernes
anstrengelser for a holde dem hemmelige hadde ikke hindrer våkne nordmenn fra
å skjønne at det foregikk noe ekstraordinært. Det var Oslo
Kriminalpoliti som sto for etterforskinga og utgravingsarbeidet i saka om
Trandumskogen. Engasjert i dette arbeidet var overbetjent ved
Kriminalavdelingen i Oslo, Hafredal, førstebetjent ved Kriminallaboratoriet,
Rol, overbetjent Hauge, politilenge Hansen og politifullmektig Lindboe
Nordtømme. Kommisjonen sikret seg raskt lederen for Gestapos
eksekusjonspelotong Hauptstürmbannführer Oscar Hans, noe som sjølsagt var av
stor betydning. Ved hjelp av han og av de andre impliserte som ble arrestert i
forbindelse med saka, fikk en et mer presist bilde av det som til da var
anelser og rykter. SKUTT BLIR
DEN - - - Grunnen til
henrettelsene, i de tilfellene der tyskerne hadde noen angivelig grunn, var
for det meste illegalt arbeid og forsøk på å forlate landet for nordmennenes
vedkommende. Dette gjaldt 136 nordmenn. De fikk sin dødsdom offentliggjort.
De resterende 37 norske statsborgere som ble henrettet i Trandumskogen, ble
tatt av dage uten lov og dom. Noen av disse ble henrettet i forbindelse med
Telavågaffæren. To gestapister ble skutt i Telavåg da Gestapo stoppet et
forsøk på englandsfart. Da ble det sjølsagt represalier i form av
masseødeleggelser og henrettelser. Andre ble tatt ut på Grini ved såkalt
"Blomsterplukking" og skutt fordi sabotører sprengte et
militærtransporttog i Mjøndalen. De fleste av
russerne som ble skutt, var krigsfanger som hadde rømt fra en fangetransport.
De lå fordelt på gravene 3, 6 og 15. (Se seinere lister). Fem av de seks
engelskmennene som lå i grav 9, var commandosoldater fra et av de glideflyene
som måtte nødlande under forberedelsene til aksjonen mot tungtvannsanlegget
på Rjukan. Den siste, R. P. Evans, var med Shetlands-Larsen på det mislykte
toktet mot Tirpitz i november 1942. Han ble hardt såra da karene var på veg
over til Sverige. Da kameratene trudde han ville dø med en gang, og da han
dessuten var i engelsk uniform, ble han etterlatt uten at de skaut han slik
som regelen var. Tyskerne de hadde vært i kamp med, tok han til fange og
sendte han til sjukehus der han var til han ble helt frisk. Så kjørte de han
ut i Trandumskogen og skaut han sammen med de andre commandosoldatene. De
trosset alle internasjonale konvensjoner, da både russerne og engelskmennene
ble skutt i uniform. HENRETTELSENE Kvelden før
henrettelsene fikk de fleste snakke med en prest, som oftest Dagfinn Hauge. Tidlig om
morgenen ble fangene bakbundet og bundet sammen to og to etter at de hadde
levert verdifulle klær og effekter. De måtte fjerne ting som seinere kunne
komme til nytte ved en eventuell identifisering. Etter det ble de ført til
lastebiler med presenninger over for å bli kjørt tit Trandumskogen. Som
tidligere nevnt ble eksekusjonene vanligvis foretatt før arbeidstid, og alle
soldatene i Trandumleiren hadde portforbud. I skogen
ventet en eksekusjonspelotong med Hauptstürmbannführer Oscar Hans som leder.
Denne pelotongen, bortsett fra Oscar Hans som var under kommando, besto av
frivillige tyske soldater som så det som en stor ære å få skyte norske
patrioter. Gravene var ferdig oppgravd. De som skulle skytes, ble ført frem
til gravkanten og skutt med prosjektiler av grovt kaliber. Oppgravingene og
obduksjonene seinere viste at begge de som var bundet sammen ikke alltid var
døde da gravene ble fylt igjen. I et tilfelle fant man en mann som lå på
botnen av grava, og som med ei hånd hadde gravd forbi de som lå over han.
Under obduksjonen ble det funnet lik som hadde svært mye sand i lungene. De
hadde åpenbart pustet etter at grava var blitt kasta igjen. Etter
henrettelsene ble det fylt et lag med uleska kalk over likene. Kalken skulle
løse seg opp og forbrenne likene slik at det skulle bli umulig å identifisere
dem. De fleste gravene ble fylt igjen med en gang, mens gravene 4, 8, 10, 11
og 17 lå åpne ei tid da henrettelsene gikk over flere dager. (Se seinere
lister). Etter at gravene var fylt igjen, ble alle spor forsøkt utsletta.
Tomme patronhylser ble samla sammen, eventuell grus som hadde kommer til på
skogbotnen ble sopt sammen. Hensikten var tydeligvis å skjule alt for
ettertida. Men de gjorde særlig en ting som virket mot hensikten. De rykka
opp busker og små trær i nærheten og planta disse på gravene. De døde
naturligvis, og det ble straks lettere å finne gravene for
etterforskningskommisjonen. Det var i det hele tatt mye ved fremgangsmåten
deres som viste at de ikke var så helt sikre på utfallet av krigen. Tegn på
dette var kalken og den omhyggelige reingjøringa av området etter
i-gjenkastinga av gravene. Hva skulle det være til viss det ikke var for å
skjule sine gjerninger når oppgjøret kom? Henrettelsene på Flatnermoen var av
en annen karakter enn de i Trandumskogen. Likene lå i trekasser. Alle var fra
Jæren. Et spørsmål som en naturlig stiller seg, er om disse i det hele tatt
er henrettet på Flatnermoen. Hvorfor skulle de i sa fall ligge i kasser+ Det
spørsmålet får en vel aldri svar på. UTGRAVINGSARBEIDET I 1øpet av
sommermånedene i 1945 ble gravene åpnet. Det var tidligere nazister som måtte
grave under ledelse av etterforskningskommisjonen fra Oslo Kriminalpoliti.
Natt og dag holdt H. S. tropp 1221/14 under ledelse av tidligere nevnte
milorgmann vakt over omradet. Gravenes dybde
varierte sterkt. Noen lik lå bare 0,3 m under jordoverflata, mens andre lå så
dypt som 3,6 meter. Mange av lika var sterkt oppløste. Som tidligere nevnt
var to og to bundet sammen, i enkelte tilfeller med ståltrad. Stanken var sjølsagt
forferdelig. Alt dette gjorde arbeidet vanskelig. Til tross for vanskene
måtte arbeidet utføres grundig og nøyaktig, slik at seinere identifisering
ikke skulle bli mer komplisert enn den i alle tilfelle ville b1i. En
representant for politiet og en lege var alltid tilstede ved de gravene det
ble arbeidet med, for å sikre at ikke klesrester og separate legemsdeler
skulle komme med andre lik enn de som de tilhørte. Da likene var
tatt opp, ble de sprøytet med desinfiserende midler. De ble merket med gravnummer
og andre data om plassering i grava o. s. v. Hvert lik blei lagt på ei båre
som var merket på samme vis som liket. Det blei tatt foreløpige undersøkelser
av klær og lommeinnhold, alt blei omhyggelig protokollert. Bårene ble
plassert på lastebiler med høge lemmer etter a ha blitt pakka inn i tjukt
maskinpapir. Over bårene ble det lagt tjukke lag med friskt granbar. De ble
fraktet til Rikshospitalet i Oslo. Der ble de satt i kjølerom til
identifiseringa kunne ta til. IDENTIFISERINGSARBEIDET På Rikshospitalet
ble likene identifisert av en kommisjon som besto av lederen av
rettsmedisinsk institutt ved Rikshospitalet, professor dr. med. G. Waaler,
tannlege Ferdinand Strøm, og politifullmektig Helge Lindboe Nordtømme. Det første som
ble gjort var å måle lengden på likene. Deretter ble det foretatt en ny og
grundigere undersøkelse av spesielle kjennetegn på klærne, lommeinnhold,
ringer, skonummer, m. m. Hver av de tre medlemmene av kommisjonen gjorde sine
notater. Rettsmedisineren obduserte så likene for å finne spesielle
kjennemerker som beinbrudd, hodeskader og spor etter operative inngrep. I de
tilfellene der hodet ikke var for mye ødelagt av den grove ammunisjonen som
var nyttet til henrettelsene, ble kjevene eller kjeverestene sagd ut og lagt
på krukker med sprit. Disse ble omhyggelig merket. Tannlegen utarbeidet
seinere beskrivelser av tannsetta. Alle ting som kunne være av betydning for
identifiseringsarbeidet, som fyllinger, gullplomber, proteser o. s. v. blei
sjølsagt tatt med. Da alle
beskrivelser, medisinske som odontologiske, var ferdige, begynte det
egentlige identifiseringsarbeidet. De tre i kommisjonen sammenlignet notatene
sine, og ingen av lika ble regnet for identifisert uten at alle tre var enige
om resultatet. Ei stor hjelp
under arbeidet var opplysningene om fange-belegget ved de forskjellige
anstaltene. Framsynte fanger begynte tidlig under krigen systematisk å
registrere alle de som kom og dro fra fengslene. Notatene ble smugla ut og
var til uvurderlig nytte i etterforskningsarbeidet. Likevel var
det mange som var blitt henrettet uten at noen visste om Det var disse som
kom til å skaffe kommisjonen mest hodebry. De pårørende
var meget hjelpsomme med a skaffe materiale som var til nytte for
etterforskningskommisjonen. Det kom inn røntgenbilder, tannjournaler,
opplysninger om de enkeltes klær, utseende o. s. v. Ved å sette sammen dette
puslespillet av iakttakelser og opplysninger oppnådde kommisjonen å
identifisere alle de 194 ofrene, så nær som en som er oppført som ukjent
russer (grav 15). Her følger en oversikt over de opplysninger som førte til
identifisering av likene: Alene på tannjournal 59 Dette
identifiseringsarbeidet var av stor betydning, da det var svært viktig å få
fastsatt de enkeltes identitet, ikke minst av samfunnsmessige grunner. Både
familie- og arverettslige forhold tilsier at slike arbeider blir utført med
stor omhu. RETTSOPPGJØRET Oscar Hans
ble, som nevnt i innledningen, arrestert straks etter frigjøringa. Han var
leder for Gestapos eksekusjonspelotong. Kort etter ble en av medlemmene av
pelotongen arrestert på Jessheim. Blant mannens eiendeler ble det funnet et
bilde av hele eksekusjonspelotangen i skytestilling med ofrene foran. Dette
bildet ble sendt til kriminallaboratorier. Det ble tart utsnitt av hode og
brystparti på hver enkelt. Dette utsnittet ble så forstørra. De impliserte
blei etter hvert arrestert. De var å finne i de forskjellige beleggene i
Ullensaker. Under forhøret ble hver enkelt forelagt sitt eget bildeutsnitt.
De ble spurt om det var dem sjø1 som var avbildet. Alle stadfestet det. De
ble så bedt om a skrive navnet sitt bakpå utsnittet. Bildene med påskriftene
ble seinere brukt mot dem som bevismateriale. Etter forhøra
her i landet ble alle i pelotongen sendt til Hamburg. Der ble de framstilt
for den allierte domstolen. Politifullmektig Helge Lindboe Nordtømme
representerte den norske påtalemyndigheta. Det var også han som sto for
forhørene her i landet. Alle som hadde meldt seg frivillig til oppdraget, ble
dømt til døden ved hengning etter en kort prosess. Denne ble eksekvert pr.
omgående. Oscar Hans som var under militær kommando som leder for pelotongen,
fikk derimot en kortere fengselsstraff. Men han ble fradømt retten til
innreise i Norge for alltid. ETTERARBEIDET Alt i
begynnelsen av 1946 gikk H. S. inn for å få reist et minnesmerke over de som
ble skutt i Trandumskogen. Det ble satt opp et kors av ubarket bjørk ved
vegen øst for tankskytebanen. Alle gravene ble markert med steinkant og et
lite bjørkekors. I åra som fulgte ble det holdt ei rekke minnehøgtideligheter
der. I 1951 tok Krigsdeltagerforbundet opp saka om et minnesmerke i
Trandumskogen. Det ble oppnevnt en komité som besto av: Fredrik J. Bølling,
oberstløytnant, komiteens formann. K. D. F. Hallgeir Furnes, ordfører i
Ullensaker, Ullensaker kommune. Sverre F. Hermansen, oberst, plasskommandant på
Gardermoen. Jens Kurland, varaordfører i Ullensaker, Ullensaker kommune. Olaf
Linnerud, tidligere troppsjef i H. S. 1221/14. K. D. F., Helge Lindboe
Nordtømme, overrettssakfører politiet. Ole Chr. Stokstad, gårdbruker,
Ullensaker kommune. I mellomtida
satte fenrik Kuna og hans medarbeidere opp et trekors der minnesmerket ble
plassert seinere. Den 10. oktober i 1954 ble "Minnesmerket i
Trandumskogen" avduka. H. K. H. kronprins Olav sto for den seremonien.
Professor Per Palle Storm, hadde utført den kunstneriske delen av arbeidet.
Minnesmerket er hogd av lys Iddefjordgranitt. Mot sør er innhogd en
inskripsjon på norsk. Den samme teksten oversatt til russisk er hogd inn mot
øst og på engelsk mot vest. Minnesmerket er plassert sør for gravfeltet (se
skisse II). I forbindelse
med det nye minnesmerke ble størstedelen av området fredet (se skisse II).
Det gamle bjørkekorset ble bytta ut med et av impregnert tre. Alle kvistene
på trærne inne i skogen som satt under to meter fra bakken, ble kuttet av.
Skogbotnen ble ryddet. I 1968 ble
resten av gravområdet øst for tanksskytebanen fredet (se skisse II). For tiden
(1969) arbeider en komité bestående av Olaf Linnend (formann), Alv Elvetun,
Einar Kiil, Rudolf Kuna, Hans Lundseth, Ado1f Laache, Hakon Løkken og Magne
Solum med å skaffe til veie midler til å få satt opp ei navnetavle over de som
ble henrettet i Trandumskogen. Tavla blir utforma av arkitekt Arnstein
Friling. Komiteen regner med a kunne avduke tavla den 7. juni 1970.
Ullensaker kommune står som ansvarlig for at området holdes i stand. De
militære myndigheter utfører også et betydelig vedlikeholdsarbeid. Det blir
stadig holdt militære og sivile minnehøgtideligheter ved minnesmerket i
sommerhalvåret. Området besøkes flittig av turister. Vanligvis ligger det
friske blomster ved minnesmerket og på enkelte graver. Det som før var utydelige
stier er blitt til breie parkgater, noe som sier litt om hvor ofte stedet
blir besøkt. De som ga
sitt liv for landet, er ikke glømt.
|